En helt annen måte å bli renset på....

Forestill deg små fisker som spiser på huden din. Det kiler noe utrolig, samtidig som du sitter der forbauset og forsøker å ikke ta føttene opp fra vannet. De små søte peeler huden for deg, og når du tar føttene opp fra vannet er de silkemyke. 

I førstningen var jeg veldig skeptisk til dette. Forestilte meg bittesmå pirajaer, samtidig som jeg er ufattelig kilen. Og dette var jo midt i kjøpesenteret... Det så ut som om fiskene var veldig sultne. Så jeg satt der da, når jeg omsider hadde fått føttene i, i full latter og kunne ikke dy meg. Føttene spratt opp flere ganger. Men til slutt så gikk det seg til. Lurer på om dette har kurert meg? Det vil da tiden vise! Broren min fikk til og med noen hår spist opp.. for det var et stort område uten hår når han tok opp føttene. Det er sikkert veldig godt med hår.. Til meg så ble neglebåndene betraktelig borte. Og det er jo en fin ting. Både meg og min bror kan stryke under over at det kjentes ut som små elektriske støt, men på en merkelig måte var det gode støt. 

Denne behandlingformen stammer i fra Tyrkia, men er nå spredt litt rundt omkring i hele verden.  I Norge finner vi denne behandlingsformen blant annet i Bergen, Trondheim og Oslo. 

Hjelper også visstnok mot psoriasis. 


Prisen lå på rundt 100,- norske for en person for 20 minutter, men det er nok litt dyrere hjemme i Norge.

Om du ønsker å lese mer: Trykk her






4 kommentarer

HUNDEN MIN VISSTE HVA SOM VAR GALT MED MEG

Jeg vet at dette innlegget vil gi reaksjoner. Og om innlegget kommer ut i bygda, kommer jeg til å bli sett rart på. Hvorfor? Fordi dette er så unormalt at det bare er nødt til å gjøre noe med folk. Men likevel så velger jeg å skrive om det. Hvorfor jeg velger å gjøre det? Det er jammen meg et godt spørsmål. Har det noe med at det er lenge siden jeg har blogget og mangler inspirasjon? Nei, så langt i fra - for inspirasjon til emner å skrive om har jeg flusst av. Har det noe med at jeg vil ha oppmerksomhet? Nei, jeg er ikke oppmerksomhetssyk. Men hvorfor da? For å være helt ærlig, så vil jeg bare gi ut min historie om en hund som virkelig viste meg at dyr er kloke vesener, og forstår så mye mer enn det man først skulle ha trodd. Denne hunden var vi i min familie utrolig glade i, men dessverre gå gikk denne fine gutten, Gard bort i 2012. Dino har nå kommet til oss og lever glade dager med Birk, men det vil alltid være et klokt vesen som er savnet.

Gard på en fin solskinnsdag på en av de mange skogsturene.


Vi fikk Gard i 2007, en tid der jeg slet veldig mye med meg selv, og var midt i en depresjon som viste seg å skulle vare i tre år. Det var nesten bare en ting jeg gledet meg til hver eneste skoledag, og det var å komme hjem til denne nydelige krabaten og å gå en tur i marka, eller på veien. Å få en pause i hverdagen med en smilende hund (av og til var det som om han smilte) og å kjenne at pulsen slo var som å være i himmelen for et kort øyeblikk. Det var virkelig kjærkomment. Og når jeg trengte det, og kjente at det ble bare for mye for meg, kom han opp på siden min og la hodet på fanget mitt. Jeg tror alle hundeeiere kjenner til dette? Og hvor utrolig koselig det er?

Men etter et par år begynte han å få problemer med bakføtene sine. Vi ville jo at han skulle få det best mulig, og fulgte tips som ble gitt oss. Dette var blant annet at vi skulle gå enda mer på ulendt terreng, slik at muskulaturen ble litt forsterket, og at han på den måten ikke skulle dra for mye i båndet. For da kunne han jo gå løst også. Midt i dette leste jeg en bok om dyrekommunikasjon. Jeg har alltid vært litt alternativ av meg, og veldig interessert i det overnaturlige. Jeg husker dessverre ikke hva boka het, men det skal finnes en del bøker om dette. I boka handlet det om at dyr blant annet fikk hjelp til hva som plaget dem, og hvorfor dyr gjorde som de gjorde. Og det var så mye som ga mening.

Hvem visste at dette også kom til å skje med oss? Vi fikk kontakt med en dyrekommunikatør, og når jeg kom hjem fra skolen denne dagen skulle jeg få meg litt av en overraskelse. Denne dyrekommunikatøren kjente oss ikke på noen som helst måte fra før av, men fikk da, i gjennom sin egen hund, kontakt med Gard. Her kom det frem noe over hva det var som plaget ham. Han nevnte at han satt pris på gåturene og at det hjalp litt. Men det var noe med meg. Noe med Maren som plaget ham. Han nevnte at jeg ble veldig plaget av noen mennesker. En jente og en gutt. Navn unnlater jeg å skrive. Han nektet blant annet å gå der hun bodde, noe som vi også hadde merket at han kviet seg for å gå der hun bodde. Noe jeg også kviet meg for. Så på en måte ble det overført fra menneske til hund. Det med gutten var mer til min mor. Sitat: "Behandle mobberne med kjærlighet". Det var også noe som ble gjort, og denne gutten lot meg da være i fred.
Og for å nevne det igjen, vi kjente ikke til denne dyrekommunikatøren i det hele tatt på forhånd. Så hvorfor kunne det da vites så mye? Det er noe jeg hele tiden har stusset over.


 


22 kommentarer
Stikkord:

hits