Norske plus-size bloggere - HVOR blir de av?!

Plus Size Style Inspirations from 12 Plus Size Bloggers (Part 1)

Jeg sitter her og er mektig irritert. Det er rett og slett slik at jeg blir spik-spenna gær'n! I bloggverdenen så kryr det av syltynne blondiner med det nyeste nye. Men hvor blir det av de som er litt større? De som går litt mer rundt normalen, eller over normalen? Det er mye som mangler på topplisten til blogg.no, men heldigvis har vi flere plattformer, så vi har flere plasser å lete! Men nå tror jeg at jeg må roe ned på temperamentet før jeg går totalt av hengslene. Slapp av i skuldrene, pust ordentlig inn og ut, sånn ja. Flink jente.

 Jeg savner å motta inspirasjon til antrekk som kan passe til min egen størrelse. Anbefalinger fra en som selv har store hofter, store lår og mage. Former rett og slett. For det er ikke bare bare å finne klær når man er litt større. Vi trenger også inspirasjon og veiledning i motejungelen. Og bedre blir det heller ikke når vi hele tiden får inntrykket av at - ja, er du litt stor - værsegod å gå i utslitte og stygge klær! Det er som om man får inntrykket av at man ikke er god nok. Jeg bruker å si at "det er kanskje en small-size verden, men mote har ikke en størrelse". Så hvorfor i huleste er det ikke flere slike blogger? De er der kanskje, men da er de i så fall lite synlige. Jeg vet bare om en plus-size blogger her på blogg.no, og kanskje 2-3 norske bloggere på alle bloggplattformer samlet. Vet du om noen? Da hadde det hjulpet veldig! Det er nesten så jeg tenker å bli en selv. Men jeg har bare ikke økonomi til det. Studentlivet...! 

Men man kan jo spørre seg. Det finnes uten tvil litt større mennesker med stor sans for mote. Men vil kanskje ikke utsette seg for bloggplattformer, når samfunnet er slikt det er. Man får hele tiden høre, lese og se at man ikke er god nok. Speilet blir en fiende, maten en trøst og man hater seg enda mer. Trist.

Office Work Outfits Plus Size Blogger Fashion

 

 

#plussize #frustrasjon #blogg #mote #inspirasjon #inspo
- Bilder herfra


14 kommentarer

MODERATOR - FØLELSER, HVORFOR, HVA, HVORDAN

 
- Ett innlegg om en omdiskutert internettjobb fra innsiden

----------------------------------------

Etter at jeg ble moderator den 17. februar i år, har jeg fått veldig mange spørsmål - alt i fra hva det er til hvordan det føles. Først og fremst må jeg si det er blandede følelser, men hovedfølelsen som skinner igjennom alt annet, er at det er utrolig fantastisk. Jeg bruker å si at det er som å være i en barne- og ungdomsarbeiderjobb. I alle fall på det nettsamfunnet jeg er på. Man kan få jobbe med barn og unge på en helt annen måte. Man har rettigheter, plikter og et enormt ansvar. Taushetsplikt har man også, noe som er alfa og omega. Og om det er nødvendig - kontakter vi Kripos. Men hovedoppgaven er å sjekke siden for regelbrudd - blant annet personangrep, ordslenging, utdeling av personlig informasjon i offentlig fora, osv. Men også det å være en rollemodell er i hovedfokus. Man må tenke mer over hva man gjør og sier, enn om man ikke hadde hatt denne jobben. Og om man sier noe som kan virke feil, blir dette slått hardt ned på av brukerne. 
 
Synes bildene utgjorde en litt morsom kollasj.

Vi har selvsagt våre retningslinjer å forholde oss til og oppføre oss etter. Det kan hende man er uenig i disse, men man må fortsatt holde seg etter disse. Noe som også finnes i enhver jobb. Og det sier seg selv hvorfor man må holde seg etter retningslinjene. Om ikke kan det fort oppstå misforståelser, skuffelser, irritasjonsmomenter og unødvendige konflikter. Om man er uenig i disse, er det fullt mulig å spørre om man kan ta det opp, men som oftest så går det greit. Kollegiumet består av mange dyktige jenter, jeg kunne virkelig ikke hatt bedre moderatorkolleger enn disse jentene! Vi går ikke nødvendigvis alltid overens, men heldigvis klarer vi å forholde oss til respekten ovenfor hverandre, så det ikke oppstår ubehageligheter. Personlig føler jeg at vi virkelig jobber godt i team. Mange av disse har jeg kjent i flere år, men det da som venner. Å være kolleger er virkelig noe helt annet. Jeg er litt glad for at jeg har fått erfart dette før jeg går ut i jobb selv. Jeg er utrolig takknemlig for disse erfaringene. 

Jeg husker hvordan det var helt i begynnelsen. Gratulasjonene strømmet på, og midt i dette skulle man forsøke å se innsiden av denne jobben. Det var så mye å sette seg inn i. Heldigvis er det lettere nå. Jeg er på min måte, veldig glad for at jeg driver på med  dette nettsamfunnet og har jobbet beintøft i flere år for å oppnå denne jobben. Siden vi var i Kina da jeg ble, var det litt irriterende i grunn. Vi var jo hele sju timer foran vår egen tidssone, og i tillegg var jeg hos en kinesisk vertsfamilie. Jeg boblet over av glede og ville egentlig bare gjøre meg kjent med ansvaret - men jeg klarte heldigvis å beholde føttene på jorda og kose meg hos vertsfamilien. Selv om jeg skalv som et løv i sterk motvind! 



Hva er din opplevelse av møte med moderatorer? 

#moderator #følelser #ansvar #jobb


Ingen kommentarer

IDIOTISK BLOGGKOMMENTAR - TENKER DU HELE TIDEN HVA ANDRE MÅTTE TRO OM DEG?

Kan vi ikke bare drite i det? Man kommer hele tiden, uansett hvor hardt man prøver, til å støte på mennesker som har sitt helt eget syn på deg. Vil gjerne ta denne kommentaren som et eksempel. En kommentar som har irritert meg i, Gud, vet hvor lenge....

Så mange motsetninger på så få linjer. La meg begynne med "Resten av verden i siste termin". Hvor i, unnskyld ordspråket, helvette, kom denne meningen ut fra?  Sant nok er denne bloggjenta det er snakk om, syltynn, men hvem i, jeg skal la være å banne i bloggen (for mye titting på Purpleladida og Hilde Christina sin youtube?) igjen, kaller resten av verden "på siste termin". Men jeg vet ærlig talt ikke om jeg kommer til å klare det. Jeg blir rettere sagt forferdelig provosert over hva folk kan klare å lire ut av seg. Jeg håper virkelig at denne jenta er i fjortisalderen, så jenta kan ha en unnskyldning for sine uttalelser. Men noe sier meg at enkelte fjortenåringer kan klare å se at ikke alle går rundt høygravide. Om ikke er det noe riktig galt med den verdenen vi lever i, verre enn det jeg først trodde. Og på det tar jeg meg en snus. 

Og attpåtil like slank og formløs en en elleveåring? Bloggjenta er atten, og har silikon? Er det hva folk vil kalle formløs? Kjære lille venn, formløs er virkelig ikke det å ha silikon. Å være formløs vil si å være virkelig tynn som en strek, minimalt med pupper, rumpe, hofter, mer som en spinkel gutt. I en alder av atten vil de aller fleste ha fått former. Og når man attpåtil har bestemt seg for å gjennomføre silikonoperasjon, ligner man ikke på en gutt overhodet. 


Kommentaren kan være godt for den som har bloggen. Men når man først og fremst skal skrive en kommentar på en offentlig blogg, kan det være lurt å tenke over hva man faktisk skriver. For da kan det være mange som kan lese hva du har skrevet og kan bli påvirket av det selv. Tenk virkelig over hva du skriver før du ødelegger en annens liv. For folk er forskjellige og kan tåle forskjellig. Ikke alle tåler like mye. Og det med hjerneskadet kunne også blitt spart. Om man skal skrive til noen spesifikke, så skriv til noen spesifikke. Ikke bland inn alt og alle.

Og det var dagens lærdom.


BTW. Tegningene er ikke så gode som de kunne ha blitt, siden minimalt med tid har blitt brukt på dem. Men regner med at jeg har fått frem mitt budskap? 


Ingen kommentarer
Stikkord:

MAN ER IKKE NERD BARE FORDI MAN SPILLER

Dette er noe som irriterer meg, og det er folk som kaller seg nerd bare fordi man spiller spill et par sjeldne ganger. For meg så kan man ikke kalle seg en nerd før man vet om ulike spillsjangre, ulike juksekoder, med mer. Men man kan kalle seg en nerd om man vet hva man faktisk holder på med. F. eks. brødrene mine, de er noen gode nerder. De interesserer seg for ting som andre på deres alder ikke nødvendigvis interesserer seg for. Dette er f. eks. 3D-animasjon, spilldesigning, universet, med mer. Så mye jeg har lært av dem, er helt fantastisk, uansett hvem av dem det er (den ene er 15 og den andre 24). Også har vi de folka som tror at alle nerder har dårlig klesstil. Det blir vel å dømme litt for hardt, blir det ikke? 

I don?t think you know what it means

Hva synes du om nerder? 


Jeg spiller spill jeg også, men jeg kaller meg ikke en nerd for det om. Vil være forsktig med dette begrepet. For det kan være fort å dømme noen. Og det å bare spille spill et par ganger blir bare for døvt å kunne kalles en nerd. 


Ingen kommentarer

JEG SKYR TOPPLISTA FOR ENHVER PRIS

Jeg har tenkt over om jeg skulle eller ikke skulle opprette dette innlegget i flere dager nå. Men nå sitter jeg da her i mørket og skriver. Hvem vet, kanskje jeg kommer til å slette innlegget med tiden? Men nå får i alle fall de som titter innom her, bli kjent med meg på en helt annen måte.

Men å skrive at jeg skyr den blir kanskje feil. Jeg skyr den egentlig ikke, for jeg leser jo noen av bloggene som er på topplista. Men det å selv havne på den, det er ikke noe jeg har som mål for å si det mildt. Hvorfor ikke? Vil ikke alle som driver på med blogg, bli sett? Nei. Ikke alle. Grunnen er relativt simpel, men likevel så altfor innviklet. Men la oss bare si det slik, jeg blir kvalm, ja, rett og slett KVALM av all den materialismen og egoismen som kan florere blant de som søker etter popularitet og berømmelse. Jeg har selv opplevd det av ei som en gang sto meg forholdsvis nært - jeg var langt i fra god nok. Og om den gjengen skulle komme tilbake, bare fordi en del har trykket seg inn hit, som har gjort at noen vet hvem jeg er, for et opprør det hadde blitt. Jeg hadde sjansen i vinter, men benyttet jeg den? Nei. Dessverre ikke. Jeg ble vel heller overrasket at hun tok kontakt, etter seks år i rampelyset, der vi ikke var gode nok. Jeg hadde vel egentlig et stort håp om at alt ville bli som før. Som før? Hvem er det jeg prøver å lure? Denne dama bryr seg ikke om andre, med mindre de har noe spesielt som kan gi henne mer overfladiskhet. Og om hun, eller noen andre av dem skulle lese dette, her har du den kalde sannheten. Jeg er lei av å stadig være et offer. Hvorfor skal offeret verne om den som har skylda? Det er jeg oppriktig lei av. Nå slår jeg tilbake. Riktignok tilbake i form av ord, og det ikke er sikkert at de kommer over innlegget engang, men dette er en offisiell plattform, der skriverier ligger lagret. Jeg har i alle fall fått det ned nå. Og det gjør farsken meg så utrolig godt.

Woe is me<3

Jeg husker enda en bursdag jeg. Dattera di skulle synge sangen sin, og alle satt der beundrende og med store øyne. Ja, jenta kan å synge og det vet hun selv. Men jeg synes virkelig at siden du skal være voksen, i den alderen du er i, kunne ha oppført deg annerledes. I alle fall når vi skulle danse swing. Vi er riktignok ikke verdens beste. Og du satt der bare og lo og pekte med resten av damene rundt deg. Du kunne i det minste ha klappet og gitt litt ros! Vi er tross alt i familie. Eller.. skal være. Men sannheten er at jeg ikke har kalt deg ved den tittelen du skal ha for meg, siden den gangen. For meg er du bare fornavnet ditt. Trist men sant. Og ja, jeg skulle ønske, oppriktig ønske at alt var bra mellom oss. Men når det er slik dere velger å oppføre dere, nei da kan dere bare ha det så godt! Si meg, visste du ikke engang at jeg bare gikk i sjuende/åttende den gangen? Er det å møte så unge mennesker, og andre mennesker forøvrig, med en så hånlig latter, å være et godt menneske? Hun jeg savner mest av alt er ene dattera di. Eller kanskje det bare er minnene jeg savner?

Suceed:)

Men nå velger jeg å stoppe. Men er det noe mer som vil opp til overflaten, så kommer jeg nok til å skrive om det. Dette er tross alt min blogg. Men å nevne navn, det vil jeg ikke. Så vettug kan jeg også være. 

Life Is Full. | via Tumblr 


19 kommentarer

MIN OPPLEVELSE AV DET Å STRYKE PÅ EKSAMEN

Sitter her med et hode som kjennes ut som bomull. Gjort ferdig enda et kapittel i Kommunikasjon og Samhandling. Og jeg er så sliten. Men jeg lovte to blogginnlegg i dag, og jeg holder det jeg lover, så fremt jeg har mulighet til det. Og siden dette temaet har vært flere timer i hodet av dagen, så hvorfor ikke skrive om det? 



Før sommeren så gikk vi opp i #eksamen i tverrfaglig. Dette vil da si de tre hovedfagene i Barn & Ungdom: Kommunikasjon og Samhandling, Yrkesutøvelse og Helsefremmende Arbeid. Jeg gikk inn til denne perioden med en gnagende følelse i magen, spesielt fordi dette er det viktigste av fag på denne yrkesrettede linja, og fordi jeg følte jeg ikke hadde lært noe som helst. Hvorfor jeg følte jeg ikke hadde lært noe som helst har flere grunner bak seg, og et år som har vært litt vanskelig for meg. Men det vil jeg ikke gå nærmere innpå. Og for å være helt ærlig, siden det var så kort tid fra varsel til da vi fikk eksamen, så orket jeg ikke å gjøre noe som helst. Jeg håpet i alle fall på å få en toer, for jeg kunne vel noe? Men midt i møtet med læreren og sensoren, så gikk snakket både løst og fast. Jeg prøvde å utdype om det jeg kunne, og håpet det var godt nok. Følelsen jeg satt med på slutten, var utrolig blandet. Men at det skulle ende med stryk, det var som en voldsom nedtur. Jeg orket ikke å møte folk på flere dager. Jeg tror faktisk ikke jeg orket å blogge de dagene engang. Bloggingen som jeg syntes var så morsomt, og sosialisering med gode venner, var liksom ikke helt det samme. At jeg kunne gjøre det så ille, det var rett og slett en oppvekker samtidig som det var et riv i selvtilliten.  



Men jeg ville ikke gi meg. Drømmejobben for meg er å jobbe med barn og unge.  For å si det slik, det er ikke uten grunn jeg har hjulpet folk på nett i over fem år. Og det er heller ikke uten grunn for at jeg vil bruke mine egne, personlige erfaringer til noe nyttig. Jeg har lyst, oppriktig LYST til å være en støttende omsorgsperson for andre som sliter, og som trenger gode, trygge rammer og omsorgspersoner rundt seg. Jeg begynte da å ta tak i problemet, og satt meg ned med den første boka og skrev notater fra de første 20 sidene. Når jeg hadde gjentatt dette noen ganger, kom jeg i prat med en av de lærerne jeg kom best overens med. Det hun da sa til meg, det gjør fremdeles at jeg har lyst til å stå på i dag også. Det hun sa var at jeg kunne bli en utrolig god barne- og ungdomsarbeider, og til slutt barnevernspedagog, dette på grunn av mine tidligere erfaringer, hva jeg har gjort for å selv vokse (er ikke så sjenert lenger, osv.) og fordi jeg er en reflektert, ung dame, som ser ut som har mye mer livserfaring enn en gjennomsnittlig på lik alder. Det jeg trengte var bare å komme meg litt bort, for å selv få orden på ting. Det gjør jeg også om bare noen få dager, da jeg begynner på Bømlo Folkehøgskole. Og å bestå eksamen. Jeg fikk da læreplanmålene i de tre bøkene, og det har jeg sitte og jobbet med i sommer. Jeg nekter, NEKTER å ikke bestå denne gangen. 





Ingen kommentarer

hits